"Gud i hullene" og andre gamle venner: Svar til kritikere i The Telegraph
Av Bruce Gordon 23. september 2026. Oversatt herfra
Redaktørens merknad: I The Telegraph skrev Stephen Meyer i går om 20-årsjubileet for utgivelsen av Richard Dawkins' *The God Delusion*. Se "Meyer: Twenty Years Later, Debate with New Atheists Is Over". Artikkelen utløste en enorm mengde reaksjoner fra leserne. Vår kollega, fysikeren Bruce Gordon, svarte på noen av dem i kommentarfeltet. Svaret hans gjengis nedenfor:
Bilde 1. Ikke alt er kjent om universet
Mange kommentatorer tilbakeviser argumenter som Meyer aldri har fremmet. Han kommer ikke med et "hullenes Gud"-argument basert på uvitenhet - altså påstanden om at "vi kan ikke forklare X, derfor har Gud gjort det". Det han presenterer, er det vitenskapsfilosofer kaller en abduktiv slutning; en slutning om at den beste forklaringen er den sanne. Dette er samme type resonnement som geologer, evolusjonsbiologer og rettsmedisinere benytter når de forklarer virkninger i fortiden ved å vise til årsaker som virker i dag (prinsippet om aktualisme). Han argumenterer for at vi i dag har klar kunnskap om hva intelligente aktører kan utrette, i motsetning til hva en natur uten styring kan få til. Vi har matematiske metoder for å beskrive strukturen til objekter og prosesser der intelligens er den eneste kjente årsaken som er tilstrekkelig for å frembringe dem - særlig når det gjelder svært usannsynlige utfall som kan spesifiseres uavhengig av hverandre med tanke på mening og betydning. Vi har utallige eksempler på at sinn skaper slike ting, men ingen eksempler på at ukontrollerte kjemiske prosesser gjør det samme på et nivå som i det hele tatt nærmer seg det som kreves for 
selv den enkleste celle. Her begås det ingen sirkelslutning, ettersom utgangspunktet (grunnfrekvensen) stammer fra tilfeller der årsakene er kjent uavhengig av hverandre, og påstanden kan motbevises ved å finne et reelt moteksempel. Det som derimot ikke kan motbevises, er den luftige påstanden om at vitenskapen til slutt vil finne en rent naturalistisk forklaring.
Bilde 2. Mørk materie -må finnes ut fra virkningen
Tilfellet med mørk materie
Sammenlign denne situasjonen med rollen mørk materie spiller i kosmologien. I begge tilfeller - enten det gjelder slutningen om design eller slutningen om at mørk materie eksisterer - utledes en usynlig årsak fra observerbare virkninger og settes opp mot konkurrerende forklaringer: ikke-styrt kjemi i det første tilfellet, og modifiserte gravitasjonsteorier i det andre. Dette leder oss til en annen innvending som bommer på målet: "Hvem designet designeren?" Her er det to problemer: Det ene knytter seg til selve forklaringens natur, det andre til en kategorifeil innen filosofisk teologi. Når det gjelder det første problemet: Er det ikke åpenbart at en forklaring ikke nødvendigvis må forklares fullt ut før den kan aksepteres? En arkeolog som tilskriver Rosettastenen oldtidens skrivere, trenger vel ikke å redegjøre for skrivernes opprinnelse? Når det gjelder det andre problemet - kategorifeilen - så gjelder argumentet om en universell begynnelse bare det som begynner å eksistere, ikke det som ikke gjør det. I klassisk forståelse er Gud den nødvendig eksisterende, tidløst evige Skaperen av selve tiden, og det nødvendige vesen som danner grunnlaget for et kontingent univers. Selve det faktum at universet vårt er kontingent - altså at det ikke eksisterer med nødvendighet - krever en forklaring på dets eksistens og dets kontingente, lovmessige struktur; alternativet ville være metafysisk inkonsistens og en selvmotsigende skeptisisme som følger av å akseptere "rå fakta" - det vil si påstanden om at enkelte ting skjer helt uten grunn.
Bilde U. Vil 'avgrensingsproblemet' falle i vitenskap også?
Avgrensningsproblemet
En annen vanlig oppfatning som kommer til uttrykk i kommentarfeltet, er at "vitenskapen bare kan benytte seg av naturlige forklaringer", og at design derfor må utelukkes fra vurderingen. Det bør være tydelig at dette kun er en omstridt definisjon av "vitenskap", ikke en oppdagelse av hva som kan og ikke kan forklares - og langt mindre en oppdagelse av virkelighetens natur. Vitenskapsfilosofer betegner forsøk på å fastsette nødvendige og tilstrekkelige kriterier for å definere vitenskap som "avgrensningsproblemet". Alle foreslåtte kriterier, inkludert det aktuelle, har slått feil. Problemet ble erklært dødt av Larry Laudan allerede tidlig på 1980-tallet, i kjølvannet av debatten rundt rettssaken om kreasjonisme i Arkansas. Og til slutt - og definitivt minst viktig - er det svært mange kommentarer som forsøker å sverte Meyer ved å peke på arbeidsgiveren hans, hans personlige motiver for argumentasjonen, og så videre. Ingen av disse innleggene går inn på selve argumentet eller vurderer om det holder vann. De er bare triste eksempler på tilstanden i den offentlige debatten, der personangrep, genetiske feilslutninger og avledningsmanøvrer florerer som en siste utvei for dem som ikke har noe å bidra med i diskusjonen.
Foto: Bruce Gordon
Bruce Gordon
Assisterende forskningsleder og Senior Fellow, Center for Science and Culture
Dr. Bruce L. Gordon er professor i vitenskapshistorie og vitenskapsfilosofi ved Saint Constantine College i Houston, Texas, og underviser i logikk, matematikk og naturvitenskap ved skolens videregående avdeling. Han har undervist i logikk og filosofi ved Northwestern University, University of Notre Dame, Baylor University og Houston Christian University (tidligere Houston Baptist University), samt i matematikk og naturvitenskap ved The King’s College i New York City. Han er assisterende forskningsleder og Senior Fellow ved Discovery Institutes Center for Science and Culture.
Oversettelse med tillatels og bilder ved Asbjørn E. Lund